Kultur, Zoologi og metafysisk spekulasjon

Sosiologisk antireduksjonisme

In Filosofi on desember 10, 2010 at 9:53 pm

Den franske filosofen og sosiologen Bruno Latour skriver i boka The Pasteurization of France fra 1988 atabsolutt ingenting kan reduseres til noe annet. Av de tidligste teoretiske arbeidene hans fra 80-tallet er andre delen av The Pasteurization of France, kaltIrreductions, en større utlegning av de grunnleggende ideene i filosofien hans. Med utgangspunkt i denne påstanden skal jeg se nærmere på hvordan Latour selv lar den forme hans syn på verden.

Det må først bli sagt at alle vitenskaper driver med en form for reduksjon. Dette gjelder både for natur- og samfunnsvitenskapene. Hva betyr det at de reduserer, og hva blir redusert? Kort sagt foretar man en reduksjon når man sier at et menneske er en person, at en kropp er laget av celler, at en bok er en fortelling, at et samfunn har kultur, at naturen har lover, eller at hunden er en venn. Dette er en normal form for reduksjon, og må ikke forveksles med det som kalles vitenskapelig reduksjon. En vitenskapelig reduksjon blir foretatt når man hevder at alt ved en menneskekropp egentlig bare er celler, eller at en tanke egentlig bare er en elektrisk ladning i hjernen. Ordet egentlig i disse eksemplene hentyder til at noe finnes mens noe annet ikke gjør. Den formen for reduksjon som Latour viser til er både den vitenskapelig og den dagligdagse, altså alle former for reduksjon.

Hva er likevel så farlig med slik reduksjon? Til daglig er det ikke noe stort problem med det faktisk. Men for en vitenskap som sosiologi, som har til hensikt å produsere en type kunnskap med størst mulig sannhetsverdi, byr det på problemer. Og problemet ligger i at både sosiologien og menneskene som studeres reduserer på samme måte, fordi alle er del av samme kultur. Vi bruker samme ord om samme ting i verden. Og vi bruker slike ufarlige reduksjoner for å fremme våre egne meninger, og for i det hele tatt å komme oss gjennom hverdagen. Sosiologien må jo ha noe sosialt å studere, og begrepet sosialt viser til en dagligdags reduksjon.

Hvordan kommer Latour seg ut fra denne verdenen av reduksjoner? Han innfører et begrep som tar alle ting under samme kam. Innen semiotikken finner Latour nemlig begrepet aktant. En aktant kan være både menneske, ting, en maskin, et blad, en gud, et argument, et fenomen, et gen, eller en følelse. Aktanten, innen semiotikken, er den tingen i en narrativ – gjerne i en roman – som får ting til å skje rundt seg. Dette begrepet tar Latour ut fra semiotikken, og velger å la det gjelde på hele verden. Alle ting i verden kan være en aktant, det spørs hvordan den oppfører seg, hvordan den opptrer i gitte situasjoner.

Nå kan vi spørre oss hvilken virkning dette får for vårt syn på mennesket i verden. En konsekvens blir jo å likestille mennesker og ting! Har ikke mennesker personlighet, identitet, fornuft, intelligens, og fri vilje? Jo det har vi. Men poenget til Latour er at slike begrep kun får realitet ved å vektlegge én kvalitet, eller en side ved, mennesket. Og ordet menneske er igjen en reduksjon av noe annet. De er slik alle reduksjoner. Og det var jo akkurat det vi ville unngå.

Verden er altså aktanter. Men Latour er likevel ikke så revolusjonerende som man skulle tro på dette området. Tanken om at én type ting er en forutsetning for en annen er veldig gammel, og går i det minste tilbake til Immanuel Kant på slutten av 1700-tallet. I litt nyere tid har blant annet Martin Heidegger skrevet om hvordan alle objekter rundt oss også er ting. Og både Kant og Heidegger mener en del av det samme om ting som Latour sier om aktanter. Tingen til Kant og Heidegger, og aktanten til Latour er fenomen som eksisterer forut for enhver reduksjon av disse tingene. Hvordan kan det ha seg? La oss først være enige om at en reduksjon er en reduksjon av noe. Det samme gjelder for kategorisering av ting; de kategoriserer noe som på forhånd ikke var kategorisert; nemlig tingene. Vi kan nesten se på tingen og aktanten som et råstoff for menneskelig organisering og reduksjon. Derfor er tingen, eller aktanten, mer opprinnelig enn reduksjonene.

Heidegger er blant annet også kjent for å ha ment at vår kultur, vi i den moderne verden, er dem som har mistet mest kontakt med tingene. Alle ting er blitt objekt. Latour mener noe av det samme når han påstår at den vestlige moderne kulturen er den som har organisert tingene rundt seg mest av alle. Bare tenk på alle dyreartene, innsektene, genene, moralene, identitetene, vitenskapene osv. Veien ut fra denne moderniteten er å ”ta et skritt tilbake”, og forsøke å se på verden som bygd opp av aktanter. Jeg foretrekker ordet aktanter foran ting, rett og slett fordi jeg ikke forbinder det med masse andre ting! Slik kan altså en antireduksjonisme være et grunnlag for en type sosiologi som også inkluderer det vi moderne elsker mest av alt, nemlig ting. (Kanskje Harald Eia burde bli introdusert for Latour?)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: