Kultur, Zoologi og metafysisk spekulasjon

Frihet med Houellebecq

In Filosofi, Litteratur on desember 11, 2010 at 1:12 pm

”Back in the kitchen, he realised that belief in the notion of reason and free will, which are the natural foundations of democracy, probably resulted from a confusion between the concepts of free will and unpredictability.” – Michel Djerzinski, fra De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebeck (s.270)

 

 

Hva er jeg? Dersom vi setter av to minutter (eller ti skunder) til å tenke på hva vi er, finner vi ut at svaret ikke er så strålende klart som vi i utgangspunktet kunne håpt. Hva er jeg?

Filosofen Descartes mediterte på samme måte som oss. Han fant ut at jeg i det minste må være noe. At jeg tenker betyr at jeg er – at noe tenker betyr at noe er. Denne lille innsikten har formet all senere filosofisk tenkning rundt hva et menneske er, og hva fri vilje er. Faktisk har det vist seg umulig å komme utenom Descartes meditasjoner.

Descartes konstaterer at den frie vilje ikke er regulert på noen som helst måte. Ettersom det er umulig å tenke seg en opplevelse av en vilje friere enn vår egen – det forutsetter at vi faktisk har en friere vilje – mente han at den frie viljen er det mest perfekte ved mennesket (Meditations, s.56-57). Noen år senere poengterte Immanuel Kant likevel at ettersom det eksisterer forutsetninger – både fysiske og metafysiske – for eksistensen og utfoldelsen av det tenkende selvet, vil disse med nødvendighet legge premissene for tenkning. Faktisk mente Kant at tenkningen til mennesket er for fri, så fri at den ofte begår fatale feil (derav tittelen Kritikk av den rene fornuft). Et eksempel på tenkningens mistak er hvordan sinnet pålegger oss å tro at ubetingete betingelser – som på Kants tid var Gud og sjelen – også har eksistens. Kant overførte logikken inn i vurderingen av vårt eget sinn.

Kant baserte sin moralfilosofi på menneskets frie tenkning. For å si det kort og konsist: ingen frihet ingen moral. Det er den frie tenkningen som gjør at vi skiller oss fra den fysiske verdenens kausale eksistens. Han mente vi kunne overskride årsak-virkning forhold gjennom den frie vilje. Derimot, ved ikke å ta utbytte av den frie vilje betyr å legge vår menneskelighet til side: vi degenererer oss til mindre intelligente dyr.

Vi kan likevel lokalisere et problem hos Kant. Han opererte med en todelt verden: på den ene siden er det tenkende subjektet til Descartes, det vil si den faktiske tenkningen min som i hvert bevisst øyeblikk eksisterer, og på den annen side er den fysiske verden av ting som er styrt av årsak og virkning. Dersom jeg bestemmer meg for å handle etter fri vilje, vil ikke denne handlingen med det samme den blir satt ut i live bli en del av den fysiske verden? Enhver handling er i verden, og slik sett empirisk, og lovbundet.

Dette forholdet var tidligere blitt belyst av David Hume. Han mente med riktighet at verden var styrt av årsak-virkning forhold. Men ettersom vårt bilde av verden er aldri perfekt, hvordan kan vi da påstå at de årsak-virkning relasjonene vi registrerer faktisk har noen sannhetsgaranti? Er det riktig å påstå at den verden vi kjenner har en eksistens uavhengig av det bildet vi har av den? Hume mente et klart nei. Alle objekter i verden er bygd opp av mindre objekter – hud er bygd opp av celler, som igjen består av organelle, cytoplasma etc. – som vi ikke får et bilde av gjennom erfaring. Jeg har et visst bilde av verden, og en begrenset tilgang til denne. Gi meg et mikroskop og verden vil bli en annen. Gi meg et laboratorium og jeg vil la verden utfolde seg på hittil ukjente måter. Gi meg en spade og jeg vil finne ut at jorden under føttene skjuler gamle skatter. Oppfatningen av verden avhenger av hva vi vet om verden, og hvilke ord vi setter på verden. Det blir derfor mer riktig å si at årsak-virkning forholdene er min måte å forstå verden på. Kausaliteten i verden eksisterer ikke. Utforskingen av verden – vitenskap – kan likevel gjøre at vi oppnår en ny forståelse, som for eksempel evolusjonstanken, relativitetsteorien og kvantemekanikken gjorde og fortsatt gjør.  Denne verdenen, som kan studeres og forskes på er objektiv. (Dersom noen skulle tro at transendental filosofi ikke erkjenner en objektiv verden er dette nonsens, se for eksempel s.64-65 i Edmund Husserls Cartesian meditations.)

Å tenke seg at verden – om man mener den er uavhengig eller ikke av menneskesinnet – er styrt av/blir forstått gjennom kausalitet blir forbundet med determinisme. Determinisme sier at alt som skjer i verden er en virkning av en årsak, som igjen var en virkning av en årsak etc. Noen mener denne innsikten er uoverkommelig med ideen om fri vilje. Kompatibalisme er i dag betegnelsen på overbevisningen om at vi kan balansere to ontologier samtidig; at tanken min er fri, samtidig som den objektive verden må bli forstått ved hjelp av en form for kausalitetskategori. At tenkningen som sådan er av en annen art enn det som blir tenkt.

Men dersom vi innser at alt i verden er underlagt en kausalitet, en slags regel for endring i tid og rom, følger det at tenkningen må ha en plass i denne verdenen. Tenkningen må være et resultat av funksjonen til menneskekroppen. Antropologen Tim Ingold har sagt at mennesket ikke er født for noe som helst liv. Vi utvikler oss i lang tid både fysisk og psykisk etter fødsel i forhold til andre dyrearter, og hjernen slutter som kjent å utvikle seg først nærmere en alder av 25. Fenomenologien har vist at det tenkende selvet er et annet enn det som vi vanligvis automatisk knytter det direkte til, nemlig oss selv som person. Meg selv som en empirisk person er fragmentering av samlinger av sanseinntrykk. Spør meg hvem jeg er og jeg gir deg en historie, en rekke ord satt sammen. Jeg forteller ulike historier til ulike personer, i ulike settinger. Jeg er heller ikke den samme i dag som jeg var for ti år siden, heller ikke ett år siden. Dersom verden følger en regel, så er også det empiriske mennesket nødt til å følge en regel.

Dersom fri vilje kun er forbeholdt opplevelsen av min egen frie tanke, så kan vi aldri erkjenne direkte den frie viljen til et annet menneske. På dette punktet har pessimisten Michel Djerzinski rett. Ideen om en fri vilje hos den andre har sitt opphav i en forvirring mellom begrepene fri vilje og uforutsigbarhet. Vår egen tenkning har ikke kapasitet til å oppnå en total forståelse av andre mennesker. Og samtidig, bare tanken på at andrerundt meg skulle finne meg forutsigbar og kontrollerbar er nok til å fylle meg med angst. Å innse at den andre er uforutsigbar og bundet, gjør oss til en del av verden og universet. Dersom vi vil finne en moral må den lokaliseres i hver enkelt. Som Sarte skrev; mennesket velger seg selv – og idet individet velger seg selv, velger det alle mennesker.

 

”The turbulence of a river flowing around the supporting pillar of a bridge is structurally unpredictable, but no one would think to describe it as being free. He poured himself a glass of wine, opened the curtains and lay down to think.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: