Kultur, Zoologi og metafysisk spekulasjon

Vikingtidens tragedie

In Arkeologi, Filosofi, Litteratur on januar 27, 2011 at 2:40 pm

I nettutgaven til Morgenbladet kunne vi i juleferien lese artikkelen om den svært så engasjerende Sigurd Aase. Basert på denne artikkelen alene kan han vel ansees som både kapitalist, kulturkritiker, filantrop, vitenskapskommentator, grunder, og årsaken til gullgruven Haugesund. Ifølge artikkelforfatteren kan besøkende se to ting i Haugesund; ”sauer som beiter i rimfrosten”, og Sigurd Aase.

Innsatsen til Aase plasserer ham i sentrum for ”Kongsgårdprosjektet”, de nå aktuelle utgravingene av Harald Hårfagres kongsgård, oppmerksomheten rundt historieprofessor Torgrim Titlestad, byggingen av verdens største vikingskip Draken Harald Hårfagre, listen går videre. Altså, i grunnen alt som knytter Haugesund kommersielt til vikingtiden – og hinsides. Til og med ikke kommunens slagord og selvreklamering unnslipper denne listen.

Saken er likevel ikke så enkel. Til tross for at Aase fremstilles som en av Norges mest målrettede og handlekraftige kapitalister, hviler det ingen tvil om at det til grunn for hans meninger og ytringer ligger annet og mer varierende tankegods og skvulper.

Tre kjedelige kritikker

For det første har ikke Aase tilnærmet tilstrekkelig kunnskap angående praksisen for arkeologiske utgravinger. Han har rett i at det generelt sett opereres med et skille mellom forsknings- og forvaltningsutravinger, hvor den ene er initiert gjennom arealutnytting og utbyggingstiltak mens den andre er satt i gang av forskningsmessige hensyn. Men han tar grundig feil ved å sette disse kategoriene i kontrast ved å postulere at forvaltningsinitierte gravninger igangsettes når det er usannsynlig at de vil dokumentere fortidige spor. I forkant av enhver forvaltningsutgraving foretas det en lovpålagt befaring i det angitte området, nettopp for å sikre at en påfølgende arkeologisk utgraving vil fremskaffe resultater. Det er også ironisk at Aase, som må sies å ha formidlet en forkjærlighet for vikingtiden gjennom denne artikkelen, ikke har forstått at en viktig pådriver for prosessen som lå bak dannelsen av dagens lovverk og forvaltningspraksis var et økende antall tause destruksjoner av synlige kulturminner. Arbeidet med å dokumentere denne tendensen startet på 1960-tallet, med arkeologen Anders Hagen som en representativ pådriver. Dette arbeidet fikk politikere i Norge til å få øynene opp for hvor reelt problemet faktisk var, og i 1998 startet Miljøverndepartementet planleggingen av en årlig nasjonal miljørapport. Denne blir nå utgitt annen hvert år, og kan for øvrig leses på nettsidene til departementet.

På toppen av det hele er det nettopp kategoriene gravhaug, haug og røys som til enhver tid er blitt vurdert som de mest verdifulle, og derav det mest verneverdige kulturminnet for den norske politikken. De mest kjente, og i tillegg fysisk største gravmonumentene i Norge er fra yngre jernalder, og vikingtiden er da inkludert. At Aase ikke ser den viktige, og i internasjonalt henseende enestående rollen lovverket i Norge spiller for bevarelsen av fortiden er mildt sagt skuffende. (Noen enkle søk på google viser hvor stort problem ulovlig fjerning og skjending av gravmonumenter er.) En annen utvikling som Aase overser angår den økte kvantifiseringen av fortidslevninger, og behandlingen deretter, som norsk miljøpolitikk har beveget seg mot. Vikingtidens majestetiske gravmonumenter er igjen et glimrende eksempel. Ettersom slike kulturminner utgjorde arkeologenes hovedkilde til fortidskunnskap i en lang periode – eksempelvis undersøkte Nikolai Nicolaysen omlag 1400 gravhauger på Østlandet in sin tid – har disse kulturminnene fått et særdeles sterkere vern i ettertid.

Et tredje forhold som Aase viser manglende erfaring og kunnen innen, er forholdet mellom fortidssporenes karakter og den kunnskapen om fortidige samfunn dokumentasjonen av disse sporene gir grunnlag for. Det er et faktum (og kanskje en forbannelse vil noen tenke) at spor etter steinalderen ofte tar form av søppel på forlatte boplasser, og at disse sporene i stor grad er rester av redskapstilvirking. Når situasjonen er slik at det absolutt mest fordelaktige råmaterialet i en slik tilvirking var flint, så vil restene av denne prosessen (forming av flint) bestå av flere tusen mindre avslag. Ikke å dokumentere mengden av slike etterlevninger ville være uforsvarlig, særlig med tanke på at en forvaltningsutgraving ideelt sett skal fremskaffe ”rammedata” for lokaliteten. Ellers ville utgravingen forbli utelukkende destruktiv og verdiløs, og dermed meningsløs. Et slikt fokus på rammedata i utgravingstaktikken står i en viss kontrast til forskningsutgravinger som ofte blir ”kirurgisk” utført. Grensene mellom forsknings- og forvaltningsutgravingene er i forhold til dette likevel relativ og flytende.

”Jeg vet ikke om det er en menneskerett å forske på keivhendte homofile fluer”, sier Aase. Nei, det er flere ting han ikke vet nok om.

Vikingtiden, en allmenning

Det er interessant at Aase velger å ta opp menneskerettigheter i et intervju om forskning på vikingtiden. For det handler ikke om forskning som sådan, men om ren ressursutnyttelse. For å komme innpå en forståelse av hans utsagn skal vi ta en liten litterær omvei.

I 1968 publiserte mikrobiologen Garrett Harding en artikkel i tidsskriftet Science hvor han presenterte sin tese om allmenningens tragedie. Tesen sier at dersom alle individuelle brukere av en felles ressurs ikke underlegges en lov eller annen restriksjon, vil den overutnyttelsen som deres handlinger uunngåelig vil føre til, til syvende og sist ramme dem alle. Scenarioet forutsetter at individene vil handle etter hva som gagner dem selv. Det var nok ikke tilfeldig at denne tesen ble oppfunnet, vurdert av forfatteren som tidsaktuell, og deretter publisert i et anerkjent tidsskrift i en tid som historisk sett kan karakteriseres som kapitalismens triumfperiode. Situasjonen som sådan er ikke stort forandret i dag. I sin doktorgradsavhandling om kulturminneforvaltningens uvikling hevder Terje Brattli, forsker ved NTNU, at tesen om allmenningens tragedie utgjør et prinsipielt tankemessig fundament for dagens forvaltningsregime. Dette viser seg særlig gjennom kulturminnelovens § 10 som konstaterer prinsippet om at ”forurenser betaler”. Verdien som et kulturminne representerer i et samfunn har, i direkte motsetning til et system hvor allmenningens tragedie ikke er virkende, i denne konteksten gjort kulturminnet mer verneverdig. Kildeverdien er blitt et vernekriterium, som Brattli skriver.

Det skal sies at allmenningens tragedie ikke ble oppfunnet ex nihilo, ut av intet, av Harding. Tankegodset trekker klare linjer til blant annet statsfilosofen Thomas Hobbes og hans kritikk av naturtilstanden; i noen situasjoner behøver vi en samlet makt, til tross for hvor fremmedgjort denne makten kan oppleves.

Selv om Aase selv sier i intervjuet at han samarbeider godt med akademikere, utelukker ikke dette på logiske grunnlag at han anser akademikernes meninger som kvasiintellektuelt møl. Jeg vil selv påstå at en sammenligning mellom ikke å frigi et kulturminne fra sin lovpålagte fredning med ikke å være handlekraftig, slik Aase gjør, i seg selv er en utførelse av slik kvasiintelektualisme. Det er med andre ord møl. Han forutsetter jo at handlingen med å opprettholde en fredning ikke er en handling. En slik påstand gir ikke noen logisk mening overhodet. Aase forklarer faktisk sitt eget ståsted best; her er kun snakk om en kvasimilitant ”command and control”. Verken bærekraftig utvikling eller ikke-fornybar ressurs er begreper Aase tillegger noen reell betydning.

På spørsmålet om hvorvidt det er kritikkverdig at prosjektene til Aase baseres på meningene til kun én historiker, er det bemerkelsesverdig hva han fremhever i sitt svar. Det er denne historikerens påvising av galskapen i den tidligere sagakritikken og at den spesifikke kritikeren det siktes til var marxist, som hedres. Mye kan blir sagt om marxismens virkningshistorie innen akademia, og vi skal ikke fordype oss i det her. Aase er for øvrig ikke en akademiker selv – han fremstiller seg selv heller som den rake motsetningen. Men det er ikke uten en viss symbolikk at nettopp marxismen nevnes. Om vi følger en ureflektert forståelseshorisont vil marxisme ofte stilles i kontrast med kapitalisme, slik det onde kontrasteres med det gode i mytologiene. Slik sett finnes det en logikk i, og kanskje til og med en naturlighet i, at Aase nevner nettopp marxismen. Som sådan setter han hele virksomheten og livssynet sitt opp mot dette begrepets tilsynelatende unyanserte konnotasjoner.

Tilfellet Aase er likevel bygd opp av en mektig allianse. Jokeren er denne mystiske mannen som ”kom, for ti år siden, fra ingenting”, altså historikeren Titlestad. Etter min lesning av artikkelen er Titlestads maktposisjon rotet i en kombinasjon av hans kritikk av marxismen og Aases personlige dyrking av kapitalismen. Og vica verca; Aases kulturelle kapital er rotet i en kombinasjon av hans økonomiske kapital og Titlestads vitenskapelige slagkraft (som igjen er rotet i den foregående kombinasjonen). Man skal ikke tro at saken er enkel, kombinasjonen Aase-Titlestad er i praksis en allianse mellom så vel lokal og nasjonal politikk, økonomi, kultur og vitenskap.

Tragedien ved tilfellet Aase, er at dagens vikingtid er blitt en allmenning med strenge restriksjoner. Kulturminnevern er per definisjon kulturkonservativt og konserverende. I motsetning til hva Aase ser ut til å mene, er det slik at når det gjelder kulturminner vil økende verdi bety intensivert vern. Å forsøke å påberope seg nasjonens fremtid og identitet vil heller ikke ha noen slagkraft da Norge ikke lenger har noen interesse i destruksjon av kulturminner, og det inkluderer arkeologiske utgravinger. Begrunnelsen i dette ligger i politikkens fremhevelse av kulturminnene som spor i landskapet, også kalt kulturminnenes utside. Ved igjen å trekke linjer til statsfilosofien til Thomas Hobbes vil jeg hevde at Aase og likesinnede kapitalister fortsatt befinner seg i en naturtilstand med kulturminnene. Moderniseringen av kulturminneforvaltningen som har foregått de siste 60 årene har styrket autoriseringen til staten, og det nettopp fordi man innså at kulturminnene var en marginalisert gruppe i samfunnet.

I slikt henseende kan det se ut som Aase har valgt feil slagfelt for sin ressursutnyttelse, og at han kjemper en umulig krig. At han på et vis innser dette vitner den undertrykte aggresjonen i intervjuet om. Men en ting skal han ha, det er svært få av de der høytsvevende anti-anti-intellektuelle som kan skryte av sine forbindelser til hoffet.

Kilder

Brattli, T. 2006: Fortid og forvaltning. NTNU.

Hobbes, T. 2007: Leviathan. Cambridge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: