Kultur, Zoologi og metafysisk spekulasjon

Arkeologiens høyre og venstre hånd

In Arkeologi, Filosofi, Politikk on november 6, 2011 at 9:55 pm

I et intervju fra 1992 skisserer den franske sosiologen Pierre Bourdieu det han kaller statens høyre og venstre hånd: ”De utgjør det jeg kaller statens venstre hånd, de aktørene som ivaretar de såkalte utgiftspostene som er sporene, innenfor staten, etter fortidens sosiale kamper. De står i motsetning til statens høyre hånd, teknokratene i finansdepartementet, de offentlige og private bankene og ministeriene” (Bourdieu 2011:166). En slik oppdeling av- og i essensen dualistiske synet på staten er relevant også for dagens institusjonaliserte arkeologifag, både innen forskningens, forvaltningens og museenes verden ellers. At staten kan deles inn i to hovedgrupper med sine atskilte livsformer er åpenbart, men har som en prinsipiell forutsetning at staten fungerer som et hierarki der noen trekker i trådene under seg, mens det finnes andre som gjør jobber som overskrider statens egne administrative grenser. Derfor skriver Bourdieu at statens høyre hånd er ”… besatt av hensynet til budsjettbalanse, uten kjennskap til de problemene den venstre hånden er stilt overfor, idet den sistnevnte forsøker å bøte på de ofte svært så høye sosiale kostnadene som skyldes ”budsjettinnskrenkninger”.” (Bourdieu 2011:169). Budsjettinnskrenking er én sak, en annen er den legitimeringen som den venstre hånd kontinuerlig må utføre i kontakt med den Andre. Arkeologen er både fortidens og lovens lange arm.

En slik tematisering og fremstilling av statsforvaltningen blir, når partene møtes for forhandling i saler og møtelokaler, likevel en forenkling av virkeligheten. Saken blir mer kompleks når forvaltningens infrastruktur av maktposisjoner ikke nødvendigvis er fylt av arkeologer, mens den sosiale settingen skulle forvente dette, og i det hele tatt at alle deltakerne – i arkeologien og forvaltningen i sin helhet – samtidig spiller på samme lag. Arkeologien er med på det statlige laget (jfr. Hernes 2007), og har vært det siden iverksettelsen av den første kulturminneloven av 1905. Dette laget ble ytterligere forsterket etter andre verdenskrig, med revideringen av loven i 1951 og senere i 1978, og med omorganiseringen på 1980-90-tallet (Trøim 1992, Brattli 2006, Nielsen 2011). Men at arkeologer er på samme lag, får mindre effektiv relevans under forhandlinene når det er posisjonen til vedkommende som styrer, og ikke vedkommende selv.

At deltakerne i et slikt sosialt nettverk deler samme identitet men forblir fordelt i ulike posisjoner, får konsekvenser for forhandlingenes hendelsesforløp. Eksempelvis vil en museumsdirektør på sin side det beste for sitt personale, men er på den annen side, i kraft av sin posisjon, underlagt styringer fra andre og høyere hold. Med ett blir direktøren både statens høyre og venstre hånd. Slike effekter kommer frem i lyset når møtene holdes, i disse dager blant annet mellom MAARK og representantene for arkeologiens høyre hånd. Konfrontasjonene mellom arkeologiens venstre og høyre hånd – for eksempel slik det foregikk under årets NAM – får en til å stille spørsmålet om hvorfor disse konfrontasjonene faktisk må til. Når saken åpenbart har et legitimt grunnlag, noe som åpent ble erkjent – på forskjellige måter vel og merke – fra begge parter, forblir det et paradoks at (semi-) offentlig kritisering skulle være nødvendig. Men spørsmålet er ikke ”hvorfor denne dialektikken?”, men heller, ”hvorfor ser hendelsene iscenesatte ut?”.
Det spesifikke hendelsesforløpet følger en struktur som nærmer seg det Hegel så fint kalte ”the eternity of dialectics” (Zizek 2011:27). Dialektikkens uendelighet viser seg eksempelvis i det performative ved noe så enkelt som en unnskyldning, slik den slovenske filosofen Slavoj Zizek beskriver det: ”… if I hurt someone with a rude remark, the proper thing for me to do is to offer a sincere apology, and the proper thing for the other party to do is to say something like ”Thanks, I appreciate it, but I wasn’t offended, I knew you didn’t mean it, so you really owe me no apology!” (Ibid). I første omgang er poenget her, og som Zizek selv skriver, at selv om sluttresultatet er at ingen unnskyldning var nødvendig, er vi faktisk nødt til å gå gjennom prosessen med å tilby den. At jeg egentlig ikke skyldte en unnskyldning kan kun bli sagt dersom unnskyldningen allerede er blitt gitt.

Men det viktigste poenget med innsikten i dialektikkens uendelighet er, for Zizek, ikke det at unnskyldningen viste seg å være meningsløs, men nettopp at vi måtte gjennom den for å kunne se at den var meningsløs. For Hegel kunne dette prinsippet brukes på langt flere (historiske) hendelser, deriblant den franske revolusjonen, som Hegel selv i sin samtid sto så nær. Også her var selve handlingen – altså terroren og massakrene, revolusjonen – en forutsetning for innsikten i at handlingen i seg selv var meningsløs – meningsløs i at bevegelsen var selvdestruerende. På samme måte skulle det egentlig være unødvendig å utføre en kritikk av arkeologiens høyre hånd, og det skulle være unødvendig å etablere MAARK i utgangspunktet – ikke fordi den er selvdestruktiv, noe den ikke er, men fordi man i fremtiden vil kunne se tilbake og konstruere en historie hvor dannelsen av MAARK var som styrt av skjebnen. Det blir slik Zizek beskriver opplevelsen av kjærlighet mellom to mennesker: ”My present love causes the past which gave birth to it” (Zizek 2011:28). Når en sak oppstår og er her, er det som om den alltid har vært der, på samme måte som våre begreper om verdenshistoriens periodiske inndeling, som hver for seg har sine historisk-diskursive opprinnelser, leder oss til å tro at steinalderen faktisk har foregått.

Det som derimot skiller eksempelet med den franske revolusjonen fra de interne konfliktene i et fag som arkeologien, er at det i sistnevnte er snakk om en strid mellom institusjonaliserte parter, hvor alle besitter sine bestemte posisjoner – posisjoner som ikke er sammenlignbare med kasteløse i India, men som hver enkelt har en Realpolitisk tyngde. Møtene mellom partene har derfor som sin essensielle form den som oppstår i møtet mellom likeverdige, altså to parter som oppnår både sin eksistens og essens nettopp i relasjonen med den Andre. Formen blir slik den samme som eksempelet med unnskyldningen: ”formelt sett” har ”ingenting skjedd”, men noe er likevel blitt bevart: Zizek kaller det vennskap.

 

 

Kilder

Bourdieu, P. 2011: Statens venstre og høyre hånd. I: Agora, nr.1, 2011, s.166-173. Oslo
Brattli, T. 2006: Fortid og forvaltning. Doktoravhandling, NTNU.
Hernes, G. 2007: Med på laget. FAFO-rapport 2007:9.
Nielsen, S. V. 2011: Fra komité til kontrovers. Masteravhandling, NTNU.
Trøim, I. 1992: Arkeologisk forskning og det lovregulerte fornminnevernet. Magisteravhandling, UiO.
Zizek, S. 2011: Living in the end of times. Verso, New Left Books.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: