Kultur, Zoologi og metafysisk spekulasjon

Myrbråten og det degenererte kulturminnevernet

In Arkeologi, Filosofi, Kultur, Litteratur, Politikk, Vitenskap on november 26, 2011 at 2:00 am

Tomas Olsen Myrbråten, protagonisten i Thure Erik Lunds Grøftetildragelsesmysteriet (1999), får i oppgave av Kulturdepartementet å skrive en utredning, en betenkning, om kulturminnene i Norge. I denne første av de tre historiene om Myrbråten bruker Lund en stor del av sidene til å formidle dype, filosofiske, og på mange måter merkverdige tanker om en sektor som til vanlig, i vår egen virkelige verden, ikke så ofte blir til gjenstand for offentlig kontrovers.

Som det kommer frem i boka, var det overhodet ikke en tilfeldighet at akkurat Myrbråten ble valgt ut for å skrive denne betenkningen; han hadde tidligere skrevet noen artikler med samme tema i et blad han arbeidet for, og disse var åpenbart blitt lagt merke til av ”en eller annen intellektuell maktfaktor i departementet”. Men Myrbråten er skeptisk til initiativet fra departementet; artiklene hadde vært usedvanlig kritiske til det norske kulturminnevernet. Myrbråten hadde foreslått en nedleggelse av hele Kulturdepartementet:

Naturligvis burde jeg ha gjennomskuet Kulturdepartementet alt på et tidlig tidspunkt. Jeg burde ha forstått at den degenereringen jeg så i departementets virke, var den samme som foranlediget departementet til å utpeke meg, Tomas Olsen Myrbråten, til å skrive denne til nå nokså ukjente betenkningen om våre kulturminner. Dermed var jeg et uttrykk for den samme degenereringen som fra departementets side gikk under navnet nytenkning, visjoner og friskt blod. (s.59)

(Myrbråten mener det arbeidet som ble gjort i departementet, selve den politiske virksomheten rundt kulturminnene, var blitt en egen livsform i seg selv, noe som viste seg tydeligst i de fire typene kulturminner som han i samarbeid med departementet hadde definert:

Kulturindustriens Egne Turisttilbud (KET): kulturminner som skulle bære seg rent bedriftsøkonomisk.
Industriell Kulturminnekunst (IKK): tematiske kunstneriske fremstillinger av kulturminner.
Samtidskunstens Stedskunstneriske Framtid (SSF): å skape kulturminner i samtiden (performance).
Norske Kulturminner (NK): kulturminner som bare skulle være kulturminner, ikke noe mer.)

Myrbråten skriver likevel betenkningen sin, og formen blir noe mer poetisk enn forventet:

Det konkrete utgangspunktet for betenkningen var følgende: Historie, tiden, hadde faktisk en gang vært levende, men var nå i ferd med å forsvinne, og det var således kulturminnenes oppgave å bære tiden videre. Men dette var ikke kulturminnenes egen tid. Dermed så jeg at kulturminnene bare var identiske avstøpninger av det de var kulturminne for. (s.63-64)

Det er sant at kulturminnene er, rett og slett i kraft å ha et nytt og moderne navn – altså kulturminne – noe annet enn de har vært en gang i tiden. Slik kan de betraktes som avstøpninger av noe mer opprinnelig, noe som har hatt en organisk og reell funksjon i livet til mennesker, ikke som kulturminner men som det de opprinnelig ble kalt og brukt til. Kulturminnene som sådan er dermed gyldige som legitime abstraksjoner, men utover det blir de kunstige, nostalgiske, Myrbråten kaller dem falske:

I tillegg til denne årsak var også kulturminneproblematikken mer levende enn meg selv fordi de andre livsformene, som gjorde Kulturminner ut av kulturminnene, nemligen pengene, staten, turistnæringene, utlendingene, nettopp disse fryktet kulturminners egentlige innhold. Dermed invaderte de selv kulturminnene, og således omskapte de kulturminnene, til Kulturminner. (s.64)

Ifølge Myrbråten er det siden 70-tallet foregått en invadering av de norske kulturminnene, de er blitt noe annet enn det de en gang var. Etter å ha grublet på teoretiske og poetiske tilnærminger i lengre tid, bestemmer han seg får oppleve kulturminnene selv, noe som selvsagt ikke fører saken i en positiv retning:

Jeg begynte å foreta reiser rundt om i landet. Og jo mer jeg reiste, jo mer fatalt framsto Norge, jo mer pervertert viste dette landet seg å være. Det hadde ingen kultur, men først og fremst mengder av ødelagt natur. (..) Jo mer jeg reiste, jo fjernere ble kulturminnene, de ble bare uvedkommende objekter som virvlet omkring i en salig saus… Hadde jeg oppholdt meg i byen, sammen med kulturminnebyråkratene, ville betenkningsarbeidet ha gått sin trygge gang framover uten det dødsens banale vrengesyn jeg nå hadde fått i møtet med den kulturminneaktige norske virkeligheten. Men så forsto jeg at det ikke var noe vei utenom… Det var om å gjøre å se disse fordømte kulturminnene i det rette filosofiske lys… (s.64, 72-73,74)

Han begynner å gå til fots, og etter videre filosofering finner han ut:

… nå viste landet seg for alvor å være en drøm, en stor fiksjon, det var et offentlig, statsstøttet internasjonalt økonomisk drømmelandskap jeg reiste i, hvor folket spredte seg utover en stor flate av samfunnsvitenskapelighet, hvor daler og fjell var anvendt naturvitenskap, og kulturminnene var resultat av humanistisk forskning. All denne herligheten var altså tilgjengelig for et internasjonalt turistmarked. (s.79)

Markedet. Friheten. Vitenskapene. Kort sagt, det moderne vestlige samfunn, og det hele lar seg oppsummere av det norske kulturminnevernet. Når Myrbråten påstår at Norge er kulturløst, er det ikke et utsagn som hviler på et naturvitenskapelig verdenssyn, men det er derimot humanistisk, antroposentrisk, og ikke minst ærlig. På grunn av utvidelsen av sonen til markedskreftene, opphøyningen av den økonomiske kapital over den kulturelle og den sosiale, fremstår kulturminnene som produserte. Autentisiteten til kulturminnene er, teoretisk sett, ikke lenger ”ren” nok, mens fysisk sett er de ikke lenger ”stygge” nok. Gjennom skjøtsel, skilting og tilrettelegging serveres kulturminnene på sølvfat. Som Myrbråten opplever det da han i løpet av norgesturen besøker hjembygden sin, er også vi mennesker innlemmet i denne ordenen. Vi er ikke lenger nordmenn – det ordet har mistet sin opprinnelige betydning. Vi er derimot alle redusert til turister i vårt eget land – en utvikling som ikke lar seg reversere. Degenereringen er blitt et historisk fenomen.

Men heldigvis. Vi lesere kan naturligvis lene oss tilbake, og glede oss over at alt dette er langt fra vår egen virkelighet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: